27

Himmelen var blå
til hun åpnet munnen
i et rosa begravelsessmil
og grå,regntunge skyer svingte seg over leppene
som øst europeiske turnere
på bøylehesten

og det ble straks kaldere
å stå der i parken
i bare shorts
mens du
rev hjertet ut av brystet mitt

akkurat som når du biter knuppene av pølsene dine
og spytter ut igjen alt du ikke vil ha
selv om du alltid lover å svelge

hjertet ble borte i gresset
jeg så etter det
mens hun fortsatte
å slå opp med meg
hun prata og prata
hvis hun hadde forklart like godt i senga
så hadde vi kanskje fortsatt vært sammen
og selv om jeg følte meg som en urinalkake
i en kantret ubåt

så langt nede

så fortsatte jeg å speide
til jeg så hjertet
flytte seg taktfast gjennom gresset
på ryggen til en koloni pissemaur

jeg lot dem ha det så lenge
mens jeg venta på en pause i monologen hennes


jeg venta så lenge jeg kunne
men til slutt måtte jeg bare stikke.

jeg spurta gjennom parken for å ta igjen forspranget til maurene
selv om de sikkert ville gitt hjertet et godt hjem
sammenlignet med meg.