21

Jeg stod der
i diket bak bussholdeplassen
med bukseknærne glassert med gjørme
og øynene glassert med alkohol
mens hun hadde noe rusk
og undertegnede
i øyekroken

hun forsøkte febrilsk å blunke bort
begge deler
(for både hun og jeg
og det hun har på øyet
skjønner alle sammen at motet mitt er i ferd med å stige
ut over alle breddegrader
og bukselinningen

og bussen er ikke her
før om ti minutter minst)

jeg begynte å nærme meg
og hun snudde seg vekk
mens hun gravde febrilsk
i øyekroken

når jeg stod foran henne
snudde hun seg mot meg
og holdt frem en øyenvipp
kullsort og krum
for å forsvare seg

jeg sanset at jeg burde holde kjeft
at det var ingenting mer å si
som ikke allerede hadde forblitt usagt

men når jeg åpnet munnen
allikevel
spiddet hun meg
på øyenvippen
skarp som skalpell
jeg gikk ned for telling
hun satt foten på brystet mitt
og trakk sverdet løs
og svingte det på nytt
jeg kjente det ikke en gang
at hun delte meg i to
tvers over pannen
som om hodet mitt bare var to suppeboller
løst stablet oppe på hverandre
falt alt fra hverandre
som ingenting

og en liten oransj kattunge hoppet ut
der hjernen skulle vært

den så meg i øynene
i det jeg «døde»
med trynet i asfalten
og grus bak øya

så dette er meg
tenkte jeg

så søt jeg er.