Jeg stod der
i diket bak bussholdeplassen
med bukseknærne glassert med gjørme
og øynene glassert med alkohol
mens hun hadde noe rusk
og undertegnede
i øyekroken
hun forsøkte febrilsk å blunke bort
begge deler
(for både hun og jeg
og det hun har på øyet
skjønner alle sammen at motet mitt er i ferd med å stige
ut over alle breddegrader
og bukselinningen
og bussen er ikke her
før om ti minutter minst)
jeg begynte å nærme meg
og hun snudde seg vekk
mens hun gravde febrilsk
i øyekroken
når jeg stod foran henne
snudde hun seg mot meg
og holdt frem en øyenvipp
kullsort og krum
for å forsvare seg
jeg sanset at jeg burde holde kjeft
at det var ingenting mer å si
som ikke allerede hadde forblitt usagt
men når jeg åpnet munnen
allikevel
spiddet hun meg
på øyenvippen
skarp som skalpell
jeg gikk ned for telling
hun satt foten på brystet mitt
og trakk sverdet løs
og svingte det på nytt
jeg kjente det ikke en gang
at hun delte meg i to
tvers over pannen
som om hodet mitt bare var to suppeboller
løst stablet oppe på hverandre
falt alt fra hverandre
som ingenting
og en liten oransj kattunge hoppet ut
der hjernen skulle vært
den så meg i øynene
i det jeg «døde»
med trynet i asfalten
og grus bak øya
så dette er meg
tenkte jeg
så søt jeg er.
